|
Oppvarming av næringsbygg
Oppvarming i bygninger benyttes som et fellesbegrep som omfatter romoppvarming, varming av varmt forbruksvann og varming av ventilasjonsluft.
Det er samtidig disse tre formålene som vanligvis utgjør den såkalte fleksible delen av en bygnings energibruk - det vil si den delen der andre energibærere enn elektrisitet kan benyttes. Andre energibærere kan være olje, bioenergi, fjernvarme eller varmeproduksjon ved hjelp av varmepumper.
Denne energifleksible delen av energibruken kan variere fra 20-75%. Energibruken i en dagligvarebutikk er lite fleksibel på grunn av mye kjøling og belysning. Et sykehjem bruker derimot mye energi både til romoppvarming, ventilasjon og varmt vann.
De viktigste systemene for romoppvarming i næringsbygg er sentralvarme basert på varmt vann, elektriske panelovner eller en kombinasjon. Sentralvarmen kan komme fra egen energisentral eller som fjernvarme. Ca 65% av alt næringsbyggareal har vannbåren oppvarming via radiatorer.
I norske næringsbygg blir varmt forbruksvann for en stor del varmet i elektrisk bereder (ca 65%). I bygninger med sentralvarme forvarmes ventilasjonsluften vanligvis ved hjelp av varmt vann, i øvrige bygninger med elektrisitet.
I et typisk kontorbygg utgjør romoppvarming 25-30% av energibruken, forvarming av ventilasjonsluft 15-20% og varmt forbruksvann bare ca 5%. I en skolebygning uten svømmebasseng er tilsvarende tall ca 50%, ca 15% og ca 5%.
Valg av oppvarmingssystem baseres vanligvis på en vurdering av bygningens størrelse og bruk, tilgjengelige energikilder og lønnsomhet. Et direkte elektrisk oppvarmingssystem er rimelig å investere i, vedlikeholdet er lite, men energiprisen er etterhvert blitt høy. Et energifleksibelt oppvarmingssystem kjennetegnes gjerne av en høyere investering og et høyere vedlikeholdsbehov, men en lavere energipris enn direkte elektrisk oppvarming.
|
